Julen 1988 var en minneverdig jul for oss, det var julen vår kjære Queen Akita vant en plass i våre hjerter. Som et friskt pust kom hun byksende og logrende inn i våre liv som skulle vise seg å aldri bli det samme igjen. Vi ble alle veldig glad i den lille vakre bylten av en Cavalier, som med sine sørgmodige øyne kunne få is til å smelte til vann. Samtidig var hun en veldig sta og målbevisst ung dame som visste hva hun ville ha. Hvis det var noe hun ville, satte hun et par kulerunde, mørke øyne i deg og slik satt hun til hun fikk det slik hun ville.

Etter en stund ble vi enige om at Akita burde hatt en lekekamerat og før vi visste ordet av det, var vi stolte eiere av to Cavalier tisper. To ble fort til tre, tre ble fort til fire og plutselig satt vi med huset fullt av søte små Cavalierer. Slik begynte ballen å rulle hos oss. Det eneste vi manglet var et kennelnavn og som heder til vår kjære Akita, valgte vi å kalle kennelen for Atti's. Navnet kom fra den tiden den yngste av oss tobeinte i huset ikke klarte å si Akita, slik at det ble Atti.

Som ung likte hun seg dårlig på hundeutstilling, ble aldri noen stor stjerne i ringen, men hun sanket da et cert samt en del hp - ck. Som veteran viste hun seg som aldri før, hun ble en virkelig "shower" i ringen og hun var en fryd både å vise frem og se på.

Valper fikk hun da også noen av, om det ikke ble så mange av dem. Hun sto for at kvalitet er bedre enn kvantitet, og valpene ble da også noe for seg selv, med en god mor som Akita så var ikke det så merkelig. Med litt menneskehjelp greide hun å fostre opp en liten gutt som kom til verden med bare 75 gram på kroppen.

Akita ble senere en sprek gammel dame som fnyste av alt opprør omkring hjertefeil på Cavalieren, men dessverre fins det andre snikende sykdommer. 10 år gammel sto det fremdeles u.a. på hjerteattesten hennes. For oss tobeinte på Atti's, ble hver hjerteundersøkelse stadig mer spennende, og gøy var det å se at hun var frisk hver gang. Men selv om hjertet til Akita slo sunt og friskt i kroppen hennes, kunne vi ikke unngå å se at Akita bar preg av å ha levd et langt og rikt liv.

Den sjebnesvangre dagen kom da Akita var 11 år. Akita ble kjørt til dyrlegen og selv om hjertet var u.a., ble cancer i endetarmen påvist og Akita fikk aldri bli med hjem igjen.

Så Akita, hvil i fred.

- Iren