Our beloved angels
( Please click on the photos to learn more about our angels )
Queen Akita
N S UCH NV 95-96 KATIA'S XERRO
Katia`s Bandoolo Bayazz
Atti's Osiris Classic Design
MINNEORD OM BLACKIE
Vi sitter her med en tomhet etter at den elskelige, kjærlige kosehunden vår, som tross et friskt hjerte, døde av akutt leukemi like før nyttårsaften.
Vi var så heldige og få være forverter for Blackie, og hadde mye glede av henne både sommer og vinter. Om vinteren var hun med oss på ski, og om sommeren var det badeliv. Blackie lå godt under solstolen i skyggen, og var med oss på alt vi gjorde.
I november fikk hun 4 valper, og i romjula skulle hun komme tilbake til oss. Men sånn skulle det ikke bli. Tidlig i romjula ble hun syk, og etter flere besøk på dyreklinikk, ble det konstatert at hun hadde så lite blod at han trodde det kunne være kreft.
Jeg kjørte fra Lillehammer til Ådalsbruk 3. juledag for å hilse på Blackie. (Det samme kunne det være med planlagt julekonsert.) En tynn Blackie kom logrende imøte med meg. La seg i fanget mitt, og det gjorde så godt og samtidig så vondt. Jeg hadde et lite håp om at hun skulle bli frisk ettersom hun spiste litt. Men den 30.12. fikk jeg den triste telefonen om at Blackie hadde sovnet inn i armene til Aina. Hun hadde fått diagnosen akutt leukemi.
Nyttårsaften ble ikke som den skulle. Det betydde ingenting med raketter, for jeg mintes fjoråret da jeg var inne med Blackie, slik at hun ikke skulle bli redd.
En varm, sprudlende, energisk plass står tom. Ingen Blackie legger seg sammen med meg på sofaen, ingen følger etter meg der jeg går. Ingen kos får vi mer fra Blackie, for hun ga oss kos når vi sa "Blackie, få kos". Da kom hun med snuten sin og ga oss kjærtegn.
Artisten Blackie hviler nå. Hun rullet rundt på gulvet og var ivrig med triksene sine, og var kjempestolt etterpå.
Vi savner deg veldig, og det gjør veldig veldig vondt at vi har mistet deg. Du fylte mange rom i huset vårt, og skapte stor glede for både små og store. Det som er vår magre trøst er at du slapp å lide. Sykdommen gjorde at du raskt fikk hvile. Du kommer til å være i våre hjerter kjære hunden vår. Minnene har vi.
Hilsen Solvor, Christina, Anette, Lasse og Geir.
Atti`s Odette Grateful Friend.
MINNEORD OM PEPSI.
Dette er en liten historie om vår dypt savnet cavalier på 11 mnd, det har ikke vært enkelt å skrive om det som skjedde den 15.08.2004.
Min mann og jeg har campingvogn på Kjerringholmen på Oven, våre nærmeste naboer der nede hadde en tricolor.
Vi syntes hunderasen og størrelsen passet oss perfekt og tok kontakt med Aina, etter en lang og koselig telefonsamtale ble det bestemt att vi skulle ta en tur opp til Ådalsbruk.
Vi kom opp en mai kveld og ble mottatt på en meget hyggelig måte, Aina gikk bort til hundegården og hentet ”Pepsi”.
Det var ikke så vanskelig valg, selvfølgelig ble hun med hjem.
Dagene gikk og hun fylte våre hjerter med glede, hun lekte seg gjennom sommeren og sørget for att både barn og voksne nå hadde fått enda et familie medlem.
Hennes sjarmerende fremtreden fortryllet både kjent og ukjent, for og ikke nevne hennes lekende vesen som gjorde att den sommeren ble utrolig morsom.
Da sommerferien var slutt dro vi så tilbake til Rælingen, vi hadde lovet att vi skulle komme bort til et vennepar samme kveld.
Vi tok selvfølgelig med oss hjertebarnet vårt noe som skulle vise seg til og bli skjebnesvangert.
Vi satt i sofaen og pratet og hygget oss plutselig merket jeg att ”Pepsi”var borte.
Sønnen til venneparet våres hadde åpnet opp utgangs døren, vi løp ut og ropte på henne, det var blitt mørkt ute og ”Pepsi” var ikke kjent i området.
Jeg spurte min sønn om han kunne sykle hjem og se etter henne, han hadde ikke kommet langt før jeg hørte et forferdelig skrik, hun var blitt påkjørt og lå i grøfta.
Sjåføren som hadde kjørt på henne hadde stoppet han beklaget seg og fortalte att hun løp rett over veien han hadde ingen mulighet for å stoppe.
Dagene blir ikke de helt samme uten jenta vår, du vil alltid være i våres hjerter og vi vil aldri glemme deg "Pepsi".
Hilsen fra Marianne Jean m/familie.
"Aditi"
Minneord om Aditi
Vi fikk Aditi hjem til oss 3/6-02, hentet henne hjemme hos Aina, da var Aditi 2 år gammel. Vi hadde bare hatt store hunder før, så det var uvant med en liten hund, men Aditi og vi trivdes veldig godt sammen. Hun var en nydelig hund, men veldig spesiell og sær. Hun kom ikke alltid når vi ropte på henne, kom altså når hun ville selv. Det bedret seg etter hvert som hun ble kjent med oss.
Vi er mye på camping i helgene, der har vi mange venner. Et av parene fikk seg også en hund som var fra samme sted, den het Pepsi. Aditi og Pepsi ble gode lekekamerater, de koste seg sammen, men dessverre ble hun borte før Aditi.
Aditi var ikke så glad i å hilse på store hunder eller andre mennesker. Tiden gikk og vi var hos Aina og parret Aditi, hun fikk fem flotte valper. Alt gikk greit, og så var hun hjemme igjen.
Alt var veldig bra med Aditi helt til vi hadde vært å parret henne for andre gang, da begynte hun å bli litt sliten, sov mye og spiste lite. Vi trodde jo at hun var med valper og slo oss til ro med det. Men etter hvert ble hun dårligere og veldig tynn og vi dro til veterinæren med henne. Der ble hun undersøkt og han sa at hun hadde veldig lite blod og livmorbetennelse og valpene var døde. Vi fikk medisiner som forhåpentligvis skulle hjelpe, men de hjalp ingenting.
Så var det helgen da ting skjedde: fredag gikk fryseren vår i stykker og lørdag visnet rosene vi hadde kjøpt og søndag skulle jeg gå en liten tur med Aditi, og da vi kom inn fra turen, orket hun ikke å gå, så jeg bar henne inn, da døde hun i armene mine, rett utenfor buret sitt. Vi prøvde alt, men ingenting hjalp.Aditi var død.
Veldig, veldig trist. Vi kommer alltid til å savne henne.
Hilsen Brit og Odd Kordahl
Atti`s Marita Super Madame
Marita 11 years.
Til minne om Mimmi og Tinka
Mimmi kom til oss som 2-åring i januar 2000, og Tinka som 4-åring i 2002. Vi var, før disse to, vant med store hunder, og spesielt sønnen i huset var skeptisk til slike "småbikkjer". Men du verden, det var virkelig store hunder i små kropper vi fikk i hus! De har vært med oss over alt - på fotturer i Rondane, på båtturer på Mjøsa, lange marsjer i skogen sommer som vinter, på bærplukking og besøk til slekt og venner, skiturer og i akebakken. Bortsett fra de timene vi har vært på jobb på ukedagene har de to fulgt oss i tykt og tynt - alltid blide med logrende hale, glade og fornøyde. Og enormt tilpasningsdyktige! Mimmi mistet hørselen, og måtte ta i bruk andre sanser for å få med seg det vi ville ha henne til å forstå. Enkle håndtegn lærte hun seg umiddelbart, og ute på egen hånd holdt hun seg i nærheten av Tinka og kikket stadig på henne for å se om hun kanskje var blitt kalt inn eller noe. De var som Knoll og Tott disse to, og da Mimmi ble syk og døde etter en operasjon i desember 2006 trodde vi Tinka skulle sørge seg ihjel. Men vi hadde en god nabohund, en labrador, som ble til trøst og glede for Tinka. Så livsmotet kom tilbake, og hun levde gode dager som alenehund i huset fram til 3. april i år.
Vi kunne skrevet side opp og side ned om alt de fant på disse to, om "vennskapet" dem imellom og hvor uendelig glade vi var for å ha dem hos oss. De er dypt, dypt savnet og huset er tomt og stille, men vi vet at de hadde et godt liv og at de nå er befridd for alle plager og sykdom som kom med årene.
Bente og Arne
Minneord om Remo
Vi fikk komme på besøk til Aina lille julaften for å hilse på en liten bikkjegutt på nesten 3 år, som het Remo.
Da vi kom til Aina for å hilse på Remo, kom alle de andre for å hilse, men han var veldig kostbar. Fikk da hilst på han til slutt, så det ble så vi skulle prøve å ha han hos oss. Vi hentet han 2.Januar 2004, da skulle han først være i 2 uker (p.g.a barnas allergi).
Det ble 7,5 fantastiske år!
Den første tiden tilbrakte han mest i buret sitt. Han var sær og ville ikke hilse på besøkende. Vi begynte med sofakos - til tross for at planen var "ingen bikkje i sofa eller stoler"-, men en av yndlingsplassene ble en av de nye skinnstolene.
vi fikk mange fine lufteturer på Ilseng, og sykkelturer til Løten og Vang.
Han øekte litt- med mor...-men han var for det meste interessert i å kose!
Både for familie og venner, ble den lille "tiggetassen" et midtpunkt. Han fridde på "tante" etter mat, og fikk mors venninner til å like hunder-spesielt seg selv!
Han likte seg veldig godt ute, og hos Morinne og Æffa også, for der var det "keks" å få. Det hendte også at han stjal Morinnes kaker og brød hun hadde kastet ut til fuglene.
Hytteturer var en favoritt for han. Spesielt til familiehytta. Der hadde han sin egen blå stol ved ovnen som han hoppet rett opp i hver gang han kom dit og forlangte godbit med sine bedårende øyne. Der fikk vi også mange fine turer.Korte og lange turer ble det selv etter han ble syk, og tilbrakte en del turer i ryggsekken til far.
Det var kjærlighet ved første blikk, selv om hans personlighet i førsten gjorde at det tok litt tid å bli kjent med han for oss. Vi ble bare mer og mer glad i han for hver dag som gikk.
Han hadde minst 4 gaver under juletreet, så det kunne tyde på at han satte merkeretter seg for andre utenom oss på Thune også. Astrid og Bjørn likte godt å passe på han, da fikk de hans fulle oppmerksomhet og kunne kose og dulle med han.
Remo hadde sterke uttrykk for hvordan han hadde det og ville ha det, og da fikk han som regel som han ville.
Han var jo tross alt "minstegutten". Vi fikk jo helt til den siste dagen i Remos liv, kommentarer på hvor skjønn, god, snill, tålmodig bikkjegutt vi hadde.
De siste to ukene så vi at han bare ble dårligere og dårligere, så den 19/9-11 måtte vi ta den tunge turen til dyrlegen i forvissning om at vi ikke fikk han med hjem. Han hadde et utrolig sterkt hjerte til siste sekund, så det var muskelsvinn og forkalkninger i skjellettet som skulle gjøre han så syk at det endte hans liv.
Du vil være i våre hjerter for alltid!
Hvil i fred, Remo!