Atti`s Odette Grateful Friend.

MINNEORD OM PEPSI.

Dette er en liten historie om vår dypt savnet cavalier på 11 mnd, det har ikke vært enkelt å skrive om det som skjedde den 15.08.2004.
Min mann og jeg har campingvogn på Kjerringholmen på Oven, våre nærmeste naboer der nede hadde en tricolor.
Vi syntes hunderasen og størrelsen passet oss perfekt og tok kontakt med Aina, etter en lang og koselig telefonsamtale ble det bestemt att vi skulle ta en tur opp til Ådalsbruk.
Vi kom opp en mai kveld og ble mottatt på en meget hyggelig måte, Aina gikk bort til hundegården og hentet ”Pepsi”.
Det var ikke så vanskelig valg, selvfølgelig ble hun med hjem.
Dagene gikk og hun fylte våre hjerter med glede, hun lekte seg gjennom sommeren og sørget for att både barn og voksne nå hadde fått enda et familie medlem.
Hennes sjarmerende fremtreden fortryllet både kjent og ukjent, for og ikke nevne hennes lekende vesen som gjorde att den sommeren ble utrolig morsom.
Da sommerferien var slutt dro vi så tilbake til Rælingen, vi hadde lovet att vi skulle komme bort til et vennepar samme kveld.
Vi tok selvfølgelig med oss hjertebarnet vårt noe som skulle vise seg til og bli skjebnesvangert.
Vi satt i sofaen og pratet og hygget oss plutselig merket jeg att ”Pepsi”var borte.
Sønnen til venneparet våres hadde åpnet opp utgangs døren, vi løp ut og ropte på henne, det var blitt mørkt ute og ”Pepsi” var ikke kjent i området.
Jeg spurte min sønn om han kunne sykle hjem og se etter henne, han hadde ikke kommet langt før jeg hørte et forferdelig skrik, hun var blitt påkjørt og lå i grøfta.
Sjåføren som hadde kjørt på henne hadde stoppet han beklaget seg og fortalte att hun løp rett over veien han hadde ingen mulighet for å stoppe.
Dagene blir ikke de helt samme uten jenta vår, du vil alltid være i våres hjerter og vi vil aldri glemme deg "Pepsi".

Hilsen fra Marianne Jean m/familie.

"Aditi"

Minneord om Aditi

Vi fikk Aditi hjem til oss 3/6-02, hentet henne hjemme hos Aina, da var Aditi 2 år gammel. Vi hadde bare hatt store hunder før, så det var uvant med en liten hund, men Aditi og vi trivdes veldig godt sammen. Hun var en nydelig hund, men veldig spesiell og sær. Hun kom ikke alltid når vi ropte på henne, kom altså når hun ville selv. Det bedret seg etter hvert som hun ble kjent med oss.

Vi er mye på camping i helgene, der har vi mange venner. Et av parene fikk seg også en hund som var fra samme sted, den het Pepsi. Aditi og Pepsi ble gode lekekamerater, de koste seg sammen, men dessverre ble hun borte før Aditi.

Aditi var ikke så glad i å hilse på store hunder eller andre mennesker. Tiden gikk og vi var hos Aina og parret Aditi, hun fikk fem flotte valper. Alt gikk greit, og så var hun hjemme igjen.

Alt var veldig bra med Aditi helt til vi hadde vært å parret henne for andre gang, da begynte hun å bli litt sliten, sov mye og spiste lite. Vi trodde jo at hun var med valper og slo oss til ro med det. Men etter hvert ble hun dårligere og veldig tynn og vi dro til veterinæren med henne. Der ble hun undersøkt og han sa at hun hadde veldig lite blod og livmorbetennelse og valpene var døde. Vi fikk medisiner som forhåpentligvis skulle hjelpe, men de hjalp ingenting.

Så var det helgen da ting skjedde: fredag gikk fryseren vår i stykker og lørdag visnet rosene vi hadde kjøpt og søndag skulle jeg gå en liten tur med Aditi, og da vi kom inn fra turen, orket hun ikke å gå, så jeg bar henne inn, da døde hun i armene mine, rett utenfor buret sitt. Vi prøvde alt, men ingenting hjalp.Aditi var død.
Veldig, veldig trist. Vi kommer alltid til å savne henne.

Hilsen Brit og Odd Kordahl

Atti`s Marita Super Madame

 
Marita 11 years.

Til minne om Mimmi og Tinka

Mimmi kom til oss som 2-åring i januar 2000, og Tinka som 4-åring i 2002. Vi var, før disse to, vant med store hunder, og spesielt sønnen i huset var skeptisk til slike "småbikkjer". Men du verden, det var virkelig store hunder i små kropper vi fikk i hus! De har vært med oss over alt - på fotturer i Rondane, på båtturer på Mjøsa, lange marsjer i skogen sommer som vinter, på bærplukking og besøk til slekt og venner, skiturer og i akebakken. Bortsett fra de timene vi har vært på jobb på ukedagene har de to fulgt oss i tykt og tynt - alltid blide med logrende hale, glade og fornøyde. Og enormt tilpasningsdyktige! Mimmi mistet hørselen, og måtte ta i bruk andre sanser for å få med seg det vi ville ha henne til å forstå. Enkle håndtegn lærte hun seg umiddelbart, og ute på egen hånd holdt hun seg i nærheten av Tinka og kikket stadig på henne for å se om hun kanskje var blitt kalt inn eller noe. De var som Knoll og Tott disse to, og da Mimmi ble syk og døde etter en operasjon i desember 2006 trodde vi Tinka skulle sørge seg ihjel. Men vi hadde en god nabohund, en labrador, som ble til trøst og glede for Tinka. Så livsmotet kom tilbake, og hun levde gode dager som alenehund i huset fram til 3. april i år.

Vi kunne skrevet side opp og side ned om alt de fant på disse to, om "vennskapet" dem imellom og hvor uendelig glade vi var for å ha dem hos oss. De er dypt, dypt savnet og huset er tomt og stille, men vi vet at de hadde et godt liv og at de nå er befridd for alle plager og sykdom som kom med årene.

Bente og Arne